Når bildene er alt man har igjen
Det gjør vondt å skrive dette, men som fotograf ser jeg hvor skjør hverdagen kan være. Vi tenker ofte: "Vi skal ta bildene senere", "når jeg har gått ned noen kilo", eller "når vi har bedre råd". Men sannheten er at morgendagen aldri er garantert.
Den personlige historien
En smertefull lærdom
Bildene du ser i dette innlegget er av en god venn av meg. Han er her ikke lenger. Disse bildene er nå det mest dyrebare datteren og kona hans eier. Det knuser hjertet mitt å vite at de skulle komme tilbake for å ta bilder med barn nummer to – slik at lillesøster kunne få de samme minnene med mamma og pappaen sin som storesøster fikk. De valgte å vente litt på grunn av kostnaden. Men mens de ventet, tok livet en uventet vending.
Han gikk bort bare seks uker etter at vi snakket sammen om den neste fotograferingen og at de ble utsatt. Jeg kjenner på en dyp angre over at jeg ikke bare sa: 'Vær så snill, bare kom. Penger og betaling finner vi ut av siden.' Da hadde lillesøster også hatt disse bildene.
Denne lærdommen har brent seg fast i meg. Det er derfor jeg brenner så sterkt for at dere skal ta de bildene nå. Ikke vent på 'bedre råd' eller 'neste måned'. Verdien av et bilde øker for hver dag som går, men prisen for å miste muligheten til å ta det er uendelig mye høyere.
Oppfordringen
Ikke vent på det "perfekte" øyeblikket
Jeg har sett det for mange ganger. Unge mennesker, venner som blir revet bort altfor tidlig. For barna og familien som sitter igjen, er disse bildene en bro tilbake til en pappa eller mamma, bror, søster eller besteforeldre de kanskje var for små til å huske skikkelig. De bryr seg ikke om hva fotograferingen kostet, eller om håret til mor satt perfekt – de bryr seg om at bildet eksisterer.
